Slave

Innerst inne, bak skuffelsene, bak sorg og håp.

 Bak den jeg forsøker å leve som.

Den som aldri forteller

om det egentlige livet. Det farlige.

Han sitter der og venter, han som frykter lyset.

Han som frykter mest.

Bak døra er minner om sår, om sprukne munner som aldri fikk fortalt.

Men det er en slags trøst

i den smerte han lover meg. Den jeg alltid visste om.

Og når genenes liljer

sprer den emne duften sin i mørket,

er jeg ensomhetens

lenkede.

I

DER UTE

Jeg glemte å lytte til stemmen
som roper der ute et sted.

Jeg glemte å se til barnet
som gråt så bittert
i kveld.

vevd i natten

Så kjenner jeg pusten

av glede

i livets kuldegrader

tråder av glass

vevd i natten

så skapes et mønster

over sorgens lerret

og tostemt sang

om håp

fra naturens munn

Fredsglasur

nå skriver jeg

et dryss av snø

i langsomme

bokstaver

fredsglasur

søtere

en sukkerspinn

for dagen min

Blå glede

Nå skrives en blå sang

i timer

der luften er glass...

Sakte

skapes verden

altfor vakker

utilnærmelig og kald...

Nå biter

den skjøreste glede

seg fast gjennom lag av frost

til barnet

som alltid lengter,

søker og tar imot...

De grå timene

rett før de siste minuttene forsvinner bak åsene,

før lyset er senket gjennom vannskorpa,

rett før alle fargene er smeltet inn i de grå timene,

er en pallett over de utstrakte hendene

som aldri nådde fram,

over barnet som glapp ut av de slitne armene

rett før natt, er jeg alene i skyggene

Duggvåt

kan jeg hjelpe for duft av citrus

mellom brente stammer

for bølger rundt dype strømmer

bølger av hud og uendelighet

kan jeg hjelpe for navn i sanden

der natten er åpne armer

mørke tegn av salte dråper

mellom drøm og ensomhet

jeg lever

der lenker rasler

rundt tidens såre ben