Vennen

Jeg fant han
mellom blå bokstaver.
Han fylte ordene
med mer enn tid,
bygde et rom
bortenfor avstand.
Innerst, på en rød sti
bor vennen min

Lyng

Men jeg kan aldri glemme

henne som danser i lyng.

Hun som nynner

kveldens sanger,

står alltid foran meg

på stien

Under en sten

under en sten

der hender visnet

der dager ble grå

av aske og jord

der ilden er død

over glemte kinn

har livets berøring

satt gylne spor

Når han spiller

Når han spiller

er jeg

mellom C og G

i et grep

bortenfor

hørbare toner

når han spiller

vet jeg

Gule kronblad

En gang
var jeg
gule kronblad

strakte meg

Nå vet jeg
at alt var en drøm
og at drømmen
vil følge meg
mot kveld

I lysningen

det er en taushet bak alle skrittene

en skygge under et løftet blikk

det er stier å bli borte på

(og det må visst være sånn)

men stundene da vi skimter hverandre

i lysningen

gjør veien verd å gå

Å vente

Å bare være

i det

som ikke skjer

og vente

De spirende små

soler

under ny himmel

lysegrønne barnespor

drypp av løpenoter

over døsig jord

se meg

og så danser de

ut av skyggene på tå

de spirende små

tårer

så sjelden

faller tårer

at bakkene har glemt

blomstene som vokste der

elvene som rant

gjennom landskapet

sjelden drikker

stivnet jord

når mine øyne

er lukket

Etterpå

Sti

det er nok

en sti

ned til vannet

Ved havet

jeg er ikke der

i bølgene

jeg kan se

og høre dem

frykte dem

men jeg går

blant smørblomst

og kløver

og herfra

er havet vakkert

forglemmegei

den kommer

opp av stubben

spinkel

og blå

en avlegger

av et minne

Alene

tiden imellom

det var den dagen

bakken var kald

og himmelen

var en varm lue

kvelden

først nå
oppdaget jeg
måken

der elva
er et speil
av ro

Her og nå

liljer

liljene
er sølv
i himmelens tårer

det glimter
så varmt

der tårer fanges
av hender

vaiende strå

jeg kan ikke beskrive
vaiende strå
jeg kan bare se

og høre suset
av deres historie

Fokus

så åpnes dagen
og du legger kinnet
mot dens kronblad

du kan kjenne duften
mellom skyggene
smøre sinnet
med dens farge

og du puster
videre
et frø

Nye toner

grønnkledde toner

på gamle stier

solflekket

steinet bunn

jeg synker i bildet

med fallende løv

uten klær uten grunn

Kveldstoget

og alltid
er det et tog
videre
gjennom skoger
og fjell

alltid
er det et tog
mot kveld

Sommermenneske

jeg kjenner deg
flyktig
mot kinnet

du sommer-menneske

Bevegelse

å reise
fra bilde til bilde
sette dem sammen
til noe mer

skyggene faller
nok en kveld

Hennes bilde

Hun finner det.

I den kalde, mørke tiden

søker hun...

ved elvebredden,

eller ved kanten

ut mot havet...

...og hun viser oss

før vi når bunnen

skattene i det

som blir borte i skygger

... skjønnheten i det som er

Møte

jeg ser

et varmt kinn

på himmelen

ømt stryker

det mitt

der blå timer

rødmer

lyser kvelden

mild

Dine konturer

hvor mange ganger
lar du meg kjenne
skvulpene
mot buen av jern

igjen og igjen
beveger du broen

bærer meg
alene