I lysningen

det er en taushet bak alle skrittene

en skygge under et løftet blikk

det er stier å bli borte på

(og det må visst være sånn)

men stundene da vi skimter hverandre

i lysningen

gjør veien verd å gå

Å vente

Å bare være

i det

som ikke skjer

og vente

De spirende små

soler

under ny himmel

lysegrønne barnespor

drypp av løpenoter

over døsig jord

se meg

og så danser de

ut av skyggene på tå

de spirende små

tårer

så sjelden

faller tårer

at bakkene har glemt

blomstene som vokste der

elvene som rant

gjennom landskapet

sjelden drikker

stivnet jord

når mine øyne

er lukket

Etterpå

Sti

det er nok

en sti

ned til vannet

Ved havet

jeg er ikke der

i bølgene

jeg kan se

og høre dem

frykte dem

men jeg går

blant smørblomst

og kløver

og herfra

er havet vakkert

forglemmegei

den kommer

opp av stubben

spinkel

og blå

en avlegger

av et minne

Alene

tiden imellom

det var den dagen

bakken var kald

og himmelen

var en varm lue

kvelden

først nå
oppdaget jeg
måken

der elva
er et speil
av ro

Her og nå

liljer

liljene
er sølv
i himmelens tårer

det glimter
så varmt

der tårer fanges
av hender

vaiende strå

jeg kan ikke beskrive
vaiende strå
jeg kan bare se

og høre suset
av deres historie

Fokus

så åpnes dagen
og du legger kinnet
mot dens kronblad

du kan kjenne duften
mellom skyggene
smøre sinnet
med dens farge

og du puster
videre
et frø

Nye toner

grønnkledde toner

på gamle stier

solflekket

steinet bunn

jeg synker i bildet

med fallende løv

uten klær uten grunn

Kveldstoget

og alltid
er det et tog
videre
gjennom skoger
og fjell

alltid
er det et tog
mot kveld

Sommermenneske

jeg kjenner deg
flyktig
mot kinnet

du sommer-menneske

Bevegelse

å reise
fra bilde til bilde
sette dem sammen
til noe mer

skyggene faller
nok en kveld