Vennen

Jeg fant han
mellom blå bokstaver.
Han fylte ordene
med mer enn tid,
bygde et rom
bortenfor avstand.
Innerst, på en rød sti
bor vennen min

Lyng

Men jeg kan aldri glemme

henne som danser i lyng.

Hun som nynner

kveldens sanger,

står alltid foran meg

på stien

Under en sten

under en sten

der hender visnet

der dager ble grå

av aske og jord

der ilden er død

over glemte kinn

har livets berøring

satt gylne spor

Når han spiller

Når han spiller

er jeg

mellom C og G

i et grep

bortenfor

hørbare toner

når han spiller

vet jeg

Gule kronblad

En gang
var jeg
gule kronblad

strakte meg

Nå vet jeg
at alt var en drøm
og at drømmen
vil følge meg
mot kveld