DER UTE

Jeg glemte å lytte til stemmen
som roper der ute et sted.

Jeg glemte å se til barnet
som gråt så bittert
i kveld.

vevd i natten

Så kjenner jeg pusten

av glede

i livets kuldegrader

tråder av glass

vevd i natten

så skapes et mønster

over sorgens lerret

og tostemt sang

om håp

fra naturens munn

Fredsglasur

nå skriver jeg

et dryss av snø

i langsomme

bokstaver

fredsglasur

søtere

en sukkerspinn

for dagen min

Blå glede

Nå skrives en blå sang

i timer

der luften er glass...

Sakte

skapes verden

altfor vakker

utilnærmelig og kald...

Nå biter

den skjøreste glede

seg fast gjennom lag av frost

til barnet

som alltid lengter,

søker og tar imot...

De grå timene

rett før de siste minuttene forsvinner bak åsene,

før lyset er senket gjennom vannskorpa,

rett før alle fargene er smeltet inn i de grå timene,

er en pallett over de utstrakte hendene

som aldri nådde fram,

over barnet som glapp ut av de slitne armene

rett før natt, er jeg alene i skyggene

Duggvåt

kan jeg hjelpe for duft av citrus

mellom brente stammer

for bølger rundt dype strømmer

bølger av hud og uendelighet

kan jeg hjelpe for navn i sanden

der natten er åpne armer

mørke tegn av salte dråper

mellom drøm og ensomhet

jeg lever

der lenker rasler

rundt tidens såre ben

Klartjern

det kan synes så klart,
hva du ser.
kan hende er det er det hele...

men jeg tror og jeg vet
og leter

mot horisonter
og i støvete kroker

søker med hele meg
etter noe mer...

søker å finnes

det lille

å være litt nær

det lille å være hel

være til

Våre ord

jeg mistet så mange ord på veien
i støvete gater og stille furuskog
jeg tror de ble til lyder vinden skjulte
et bilde regnet vasket bort
men når jeg stryker over hånden din
den skjelvende sterke
bor det dikt i hver celle i hvert pust

dansende elver

Ingen andre lyder enn fuglenes hyllest en rimlagt morgen i mai
før knoppene spretter er sitrende kunstverk ennå i trygg forvaring
ingen andre lyder enn vårens hjerte naturens puls i hver celle av håp
ingen annen musikk skaper slike dansende elver

Nye veier

og sakte bryter vi nye veier
dit elvene renner

der tanken beveges
videre ut

Alltid vår

så puster hudløst

og uten bokstaver

det som elsker

det som er

i dypet