Våre ord

jeg mistet så mange ord på veien
i støvete gater og stille furuskog
jeg tror de ble til lyder vinden skjulte
et bilde regnet vasket bort
men når jeg stryker over hånden din
den skjelvende sterke
bor det dikt i hver celle i hvert pust

dansende elver

Ingen andre lyder enn fuglenes hyllest en rimlagt morgen i mai
før knoppene spretter er sitrende kunstverk ennå i trygg forvaring
ingen andre lyder enn vårens hjerte naturens puls i hver celle av håp
ingen annen musikk skaper slike dansende elver

Nye veier

og sakte bryter vi nye veier
dit elvene renner

der tanken beveges
videre ut

Alltid vår

så puster hudløst

og uten bokstaver

det som elsker

det som er

i dypet

Vennen

Jeg fant han
mellom blå bokstaver.
Han fylte ordene
med mer enn tid,
bygde et rom
bortenfor avstand.
Innerst, på en rød sti
bor vennen min

Lyng

Men jeg kan aldri glemme

henne som danser i lyng.

Hun som nynner

kveldens sanger,

står alltid foran meg

på stien

Under en sten

under en sten

der hender visnet

der dager ble grå

av aske og jord

der ilden er død

over glemte kinn

har livets berøring

satt gylne spor