sang midt i livet

det er som jeg graver mot en kjerne
av håp jeg ikke visste om

jeg kaster uvitenhet bort
og står naken tilbake

det er som jeg aldri ser det hele
kun fargerike partikler i det grå

i livets metteste år

hun

hennes hud er en elv der din hånd får bade

hennes stemme er vinden som visker om mer

hennes blod er fargen i sensommerkvelden

hun er armer inn mot din sjel

kjærlighet

det kløp i huden, er stille nå
en murring i tiden som drar forbi

nå plukker jeg sukkerkorn med tungen
elskes innenfra

Nærhet

for det som aldri slutter

er det som aldri har begynt

og jeg er akkurat så nære

jeg behøver

Trøst

jeg trykker meg mot armen din

hånden som snor sine fingre rundt mine årer

når natten er for stor

er du en stille elv som renner forbi

Tilstede

et sted der alt går i ett

der landet som strekker sine grener ut

plukker himmelfarger

berører elven i et kyss

sterke ord

sterke ord, jeg kjenner de ikke

huden er for myk

rundt det røde, det som strømmer

sterke ord, jeg eier de ikke

jeg er fanget i en ulmende kjerne

av pastell

og blod